Superveteraner bak bussrattet

Jostein Haarsaker (66) og Asbjørn Arnesen (62) har til sammen 86 års fartstid i kollektivtrafikken i Trondheim. Mest på godt, litt på vondt.

Av Jan-Are Hansen

– Det var vel tilbake i 1973 tror jeg. To år etter jeg begynte å kjøre buss. Jeg kom til endeholdeplassen på ruta mi og oppdaget at jeg var fullstendig tom for diesel. Krise. Hva skulle jeg gjøre? Du må huske at på den tiden hadde vi ikke noe radiosamband med sentralen slik vi har idag. Enden på visa var at jeg måtte løpe opp til en enebolig i nærheten, ringe på og spørre om jeg kunne få låne
telefonen.

Kalde turer
«En bussjåfør, en bussjåfør – det er en mann med godt humør,» sang vi da vi var små. Det er kanskje ikke alltid like sant, men latteren sitter i hvert fall løst over kaffekoppen når Haarsaker og Arnesen trekker de store linjene fra begynnelsen av 70-tallet og fram til idag.

– Hvis dere skal peke på én stor forskjell nå og da dere startet?

– Bussene, kommer det kontant fra Arnesen.

– Helt enig. Ingen tvil der, legger Haarsaker til.

– Jeg begynte å kjøre noen år senere enn Jostein, i 1976. Kvaliteten på kjøretøyene den gangen går ikke engang å sammenligne med dagens. Å gire i noen busser var en real kraftanstrengelse. På noen kunne man se rett ned i veien mellom rattstammen og gulvet. Og var det skikkelig kaldt ute, så tok det sin tid før bussen ble noenlunde varm, spesielt om morgenen, forklarer Arnesen.

Haarsaker hutrer til ved siden av.

– Ja, huff. Det kan jeg skrive under på. En iskald fornøyelse for både sjåfører og passasjerer, legger han til.

11,55 i timen
Begge to jobber idag for Nettbuss som sammen med Trønderbilene og Tide Buss kjører på anbud for administrasjonsselskapet AtB. Selskapet har ansvaret for kollektivtrafikken i Sør-Trøndelag, og er eid av Sør-Trøndelag fylkeskommune Organiseringen av kollektivtilbudet i Trondheim kommune har gått gjennom mange forandringer siden de satte seg i sjåførsetet.

– Jeg begynte i Trondheim Bilruter som 21-åring. Det var aldersgrensen for å kjøre buss. Jeg tjente 11,55 i timen, forklarer Haarsaker.

Da Arnesen tok fatt på yrket, også han 21 år, var all kollektivtrafikk innenfor Trondheim kommunes grenser blitt samlet i Trondheim Trafikkselskap med kommunen som 100 prosent eier. I 2001 skiftet selskapet navn til Team Trafikk. I 2010 overtok AtB oppfølgingen av busstilbudet i Trondheim.

Forandring
– Noen tanker rundt utviklingen og konkurransetutsettingen av busstilbudet i byen?

– Vel, for oss som sjåfører har det vel ikke betydd all verden. Jobben vår er den samme – å frakte passasjerene våre trygt fram, sier Arnesen.

Historiene sitter løst når de to blir varme i trøya. Og de er det mange av. Om fulle passasjerer som har sovnet og blitt låst inne i bussen på sentralen, barnevogner (med barn i) som har blitt med bussen videre etter at mor har gått av, og alt det utrolige de har funnet gjenglemt etter at siste turen er kjørt for kvelden.

– Ikke alt som egner seg på trykk?

– Definitivt. Men det mest vanlige er nok mobiltelefoner.

Mindre kontanter
Begge to trekker fram flere forandringer som har gjort arbeidshverdagen deres langt bedre, og ikke minst økt trafikksikkerheten til bussene.

– Systemet som automatisk leser opp holdeplassene er fantastisk. Det er deilig å slippe det på toppen av kjøringen, sier Haarsaker.

Enklere og mer effektiv billettering er et annet punkt.

– Der har det skjedd utrolig mye siden vi startet. Tiden med å drasse rundt på tunge vesker med skillemynt er heldigvis over, smiler Arnesen.

– Man kan fremdeles betale kontant på bussen.

– Jo, men det skjer i stadig mindre grad. Man skal ikke så voldsomt mange år tilbake før jeg måtte innom sentralen i nesten hver pause med penger. Det kunne være summer opp mot 20.000 kroner, forteller Haarsaker.

– I dag har vi vel knapt 1000 kroner i veksel. Og det holder helt fint, legger Arnesen til.

Både han og Haarsaker kjenner sjåfører som har blitt ranet.

– Grusomt. En problematikk som heldigvis ikke er like relevant lenger, håper de to.

Selvmordsforsøk
En sen kveld i 2015 er Haarsaker på vei til sentralen for parkere bussen sin etter siste kjøretur. På vei opp Elgeseter gate ser han en person som kommer mot ham på fortauet. Han får en ekkel følelse.

– Det er vanskelig å forklare det, men det var noe som ikke stemte. Måten han gikk på kanskje. Jeg kan ikke helt sette fingeren på det, forteller han.

Like før de skal til å passere hverandre, kaster personen seg plutselig foran bussen. Haarsaker har ingen mulighet til å svinge unna.

– Akkurat da var det mange tanker som gikk gjennom hodet. Det neste jeg egentlig husker godt er masse blålys og ambulanser.

– Et selvmordsforsøk?

– Ja. Forferdelig å tenke på. Lignende hadde hendt med kolleger. Nå skjedde det med meg, sier han. I ettertid får Haaraker vite at mannen overlevde.

– Det var deilig å få den beskjeden. Jeg håper han fikk god hjelp og oppfølging.

Ikke en jobb for alle
Med henholdsvis 46 og 41 år i sjåførsetet, er ikke de to så veldig representative for bussjåførene i Trondheim. En ikke ubetydelig andel slutter i jobben etter noen år.

– Dette er ikke en 9-5 jobb med fri i helgene. Det blir mange grytidlige morgener og sene kvelds og nattetimer med skiftarbeid på lørdag og søndag.

– Med stadig flere avganger nesten hele døgnet?

– Ja, arbeidsdagene har gradvis blitt lengre. Jobben passer ikke for alle, rett og slett, mener Arnesen.

Haarsaker er enig.

– Jeg har for det meste trivdes veldig godt i yrket. Nå skal det nevnes at jeg har pensjonert meg. Nesten i hvert fall. Jeg har fremdeles en liten prosentstilling i Nettbuss, sier han.

Maksalderen for bussjåfører er 75 år. I likhet med Haarsaker er det mange som trapper gradvis ned på jobben før de henger uniformsjakka endelig på knaggen. Og det er bra for busselskapene og AtB. Når det er sykdom, ferie eller lignende, er det nemlig ofte veteranene som stepper inn og sikrer at bussene er i rute.

Buss nummer 5
På spørsmål om de har noen favorittrute i Trondheim blir de litt grublende, men kommer fram til at buss nummer 5 som går strekningen Buenget-Sentrum-Gløshaugen-Dragvoll, er en favoritt.

– Mye studenter. Det er en kjapp og effektiv buss å kjøre når presset på å holde rutetidene er tøft. Stort sett blide folk, forteller de to.

– Er det mange sure passasjerer?

– Jeg vil ikke si det. Folk kan selvsagt ha en dårlig dag. Det samme er sant for oss bussjåfører også.

– Men jeg skulle ønske at endel unge markerer at de skal med bussen. Hvis ikke er det vrient for oss å se dem. Mange sitter langt inne i busskuret med nesa i mobilen. Da hender det at det kommer sure tilbakemeldinger til AtB om at bussen ikke stoppet for dem, forteller han.

Superbusser
Demografien til bussjåførene i Trondheim er idag langt mer sammensatt enn før’. Kvinner er godt representert bak rattet. Det samme er andre nasjonaliteter.

– Vi har kolleger fra hele verden. Og det er bare kjekt. Dyktige folk alle sammen, sier Arnesen.

Haarsaker nikker.

– Jeg husker at jeg jobbet sammen med en kar fra Hellas for endel år tilbake. Han hadde kjørt buss i Athen tidligere. Jeg varslet ham om at det kom til å bli kø en plass i byen. Litt senere kom han til meg: «Kaller du det lille der for kø?» sa han. Da skjønte jeg at vi har vidt forskjellige definisjoner på kø i Trondheim og Athen, flirer han.

– Superbussene er på full vei inn. Et framskritt for byen?

De to kikker på hverandre litt avventende.

– Det vil medføre at folk må skifte buss oftere. Spørs om det blir så godt mottatt, lurer Arnesen.

– Intensjonene er sikkert gode. Det blir spennende å se om superbusser er en løsning for framtiden, avslutter Haarsaker.