MYNTER ER POPULÆRE – Mynter og sedler er meget populært blant samlere. Vi tar gjerne imot flere til verdivurdering, reklamerer Leif i solskinnet utenfor Trekanten på Rosten.
Lokal Indiana Jones jakter skjulte skatter:
Leif Størseth gjorde frimerke-hobbyen til levebrød. Nå får den ivrige samleren jobbe med det han elsker hver eneste dag
Av: Jonas Frøland
Antiques Roadshow, eller den svenske utgaven Antikkrunden, Skattejegerne, Lagerkrigen og Pantelånerne i Las Vegas – de siste årene har det flommet over av TV-show som fokuserer på skjulte verdier i samleobjekter som folk har liggende i hjemmene sine.
Leif Størseth har levd i denne verden lenge før jakten på verdifulle samleobjekter ble god underholdning på fjernsynet. Leif som bor på Lundåsen utenfor Heimdal har samlet på frimerker siden ti–elleveårsalderen, og fra forretningsbygget Trekanten på Rosten har han styrt det landsomfattende auksjonsfirmaet Skanfil Auksjoner sitt Trondheimskontor de siste tyve årene.
– Skanfil Auksjoner forbindes nok mest med frimerker og frimerkesamlere, altså såkalte filatelister, men vi driver i dag vel så mye med mynter, eller numismatikk som det kalles på fagspråket, og andre samleobjekter. Vår auksjonskatalog inneholder alt fra kunst, mynter, frimerker, smykker, sølvtøy, tegneserier og bøker, militære effekter, møbler og lamper, klær, sjeldne leker, reklameeffekter, klokker og mye annet som har en samleverdi.
Nå hadde vi faktisk Henrik Ibsens flosshatt i katalogen, men den ble dessverre trukket fra auksjonen som går i juni, forteller Leif da Bydelsavisa Strinda besøker kontoret hans oppe i Trekanten.
– Dette virker da som en fantastisk spennende jobb – hvordan fikk du det som vel må være drømmejobben for deg Leif?
NORGE NR. 1 Et pent eksemplar av det første norske frimerket (bildet øverst) kan fort komme opp i 30.000 kroner.
– Jo, det startet altså med min interesse for frimerker og frimerkesamling. Jeg vokste opp på Nidarvoll og midt på syttitallet ble jeg med i juniorklubben til Nordenfjelske Filatelistforening. Den gang var det stor aktivitet og mange medlemmer. Vi unge hadde ofte møter der vi byttet frimerker og kjøpte det de voksne ikke ville beholde. Vi holdt utstillinger og var veldig engasjerte, minnes han.
– Jeg utdannet meg etter hvert til sivilingeniør i geologi og jobbet innen det faget i noen år, men i 1998 søkte Skanfil etter folk – og jeg søkte etter nye utfordringer, så til høsten feirer jeg tyve år som ansatt i firmaet. Jeg har faktisk ingen utdannelse innen filatelifaget, men jeg har skrevet en større serie om hele verdens frimerker og kjenner igjen de aller fleste frimerkene som er gitt ut i alle land, forteller filatelisten beskjedent.
– Så var det de gode historiene om skjulte skatter da. Har du opplevd slike situasjoner som vi ser på TV, der folk blir rike på gamle ting de trodde ikke var verdt mange kronene?
– Joda, vi har en del slike historier. Vi kan begynne med den første norske utgaven av tegneseriebladet Donald Duck fra 1948. Det ble i 2014 solgt på en av våre auksjoner for 120.000 kroner, inkludert omkostninger.
GOD JOL Julekortet fra 1930–40-tallet tegnet av Kjell Aukrust ble kostende 22.000 kroner da det gikk under hammeren.
Vi satte prisrekord for norske postkort da et julekort fra 1930–40-tallet tegnet av Kjell Aukrust ble kostende 22.000 kroner.
Så har du historien om den russiske 1-rubelen fra 1796 som ble vurdert til å gå for rundt 750 kroner på auksjon. Den heldige russiske budvinneren måtte til slutt ut med 150.000 norske kroner. Vi fikk også inn en stor seddelsamling der en Østerriksk seddel fra 1816 ga langt mere enn antatt. Utropspris var tusen kroner, men sluttsummen ble hele 900.000 kroner for den østerikske samleren som vant budrunden.