Andreas og Anders Eggan fra bokseklubben Trym, leverte nylig fra aller øverste hylle i senior NM i Tønsberg.
Andreas og Anders Eggan fra bokse-klubben Trym, kom nylig hjem fra senior-NM i Tønsberg med hver sin gullmedalje i trenings-bagen. Nå satser de to søskenbarna fra Bromstad mot OL i 2020.
Av Jan-Are Hansen
– Det var god og hard motstand, smiler Andreas (18) som stakk av gårde med det gjeveste metallet i lettvekt.
Anders (20) hadde en enda tøffere vei til seier.
– Det ble tre kamper på tre dager. Jeg var ganske mørbanket da jeg stod på pallen, men du verden hvor deilig det var, fastslår weltervekteren.
– Verdt slitet i forkant?
– Absolutt, understreker begge uten å nøle.
Knallhard trening
Og man kan ikke beskylde de to ungguttene for treningsvegring. Slit og knallhard jobbing over tid er et must for å kunne hevde seg helt i toppen. Begge kjører treningsøkter to ganger om dagen.
– Det høres kanskje mye ut, men jeg trener veldig variert. For eksempel styrketrening om morgenen og kondisjon på kvelden. Neste dag blir det kanskje to økter med teknikk og sparring i ringen. Jeg liker helheten i boksingen. Det blir aldri kjedelig. Alt må være på stell når du snører på deg hanskene før kamp. Hvis ikke får du juling, rett og slett, smiler Anders.
Også Andreas legger igjen betydelige mengder svette i treningslokalet. Som om ikke boksingen var nok, driver han i tillegg med kickboxing.
– Det er to forskjellige sporter, men de har en god del til felles også. Styrke- og kondisjons-treningen ligger i bunn uansett. Noe av teknikken er den samme, sier han til Bydelsavisa Strinda.
– Boksing og kickboxing – du har nok å holde orden på?
– Det er sant, ler Andreas og plukker opp en liste fra jakke-lomma.
– Jeg måtte skrive ned en kalender for huske på alt. Men det er boksingen som er hovedsatsingen min, legger han til.
Arvelig belastet
Og kalenderen for 2017 er velfylt for begge, med samlinger, stevner og mesterskap på rad og rekke. Det største målet er å komme seg til OL i 2020 i Tokyo.
– Det gjenstår endel blod, svette og kanskje noen tårer før dere er der?
– Selvfølgelig. Hadde det vært lett, hadde det vært kjedelig, mener Anders.
Både han og Andreas trekker fram det gode boksemiljøet i Trondheim. Det er kanskje ikke så stort, men samholdet og oppbakkingen er god. Og boksingen ligger definitivt i familien – det var nemlig bestefaren Leif Eggan og Robert Walstad, et annet navn som bør være kjent for de som følger sporten, som sammen stiftet bokseklubben Trym i 1973.
– Dere er litt arvelig belastet?
De to unge bokserne flirer godt.
– Det kan du godt si. Faren min, Øyvind, har drøyt hundre kamper under beltet. Også faren til Andreas, Roar, har bokset aktivt, forteller Anders.
– Godt erfaring å ha i ryggen det?
– Helt klart, sier Andreas.
Ingen av dem har noen umiddelbare proffplaner.
– Tanken dukker selvfølgelig opp fra tid til annen, men nå er det beinhardt fokus på det som skjer opp mot OL.
110 prosent
Andreas går i dag det siste året på yrkesfaglig studieretning på Øya. Anders var russ i fjor.
– Tøft å kombinere skole, jobb og boksing på så høyt nivå?
– Det handler om prioritering og planlegging, helt enkelt. Jeg gikk på toppidrettslinja på Strinda, og de la forholdene veldig godt til rette for både kamp og trening, forklarer Anders som slet med skadeavbrudd store deler av 2016.
– Jeg fikk et tretthetsbrudd i ryggen. I tillegg ødela jeg en av knokene i den ene hånden. Som om ikke det var nok pådro jeg meg kyssesyken også, forteller han.
Mens mange andre ungdommer på 18-20 år gjerne tar med seg en six-pack øl på fest eller slacker i sofaen med Playstation, cola og potetgull, har de to søskenbarna Eggan et ganske annet fokus.
– Kosthold betyr like som trening. Å pine seg ned i vekt for å møte kravene til vektklassen er tøft nok, understreker Andreas.
– Nå satser vi 110 prosent på boksingen. Det er ikke noe vits i gjøre ting halvveis. Da kaster vi bare bort tiden, og det blir for dumt, avslutter Anders.